Installere og avinstallere

Linuxskolen del 20 (Linuxmagasinet 4/2005)

Så har du lastet ned en programvarepakke med endelsen .tar.gz eller .bz2, og du har ikke peiling på hva du skal gjøre med det. Kanskje vet du at det sannsynligvis er kildekoden til programmet du ønsker å installere, og at du må kompilere det, men du vet ikke hvordan. Ta det med ro, å kompilere og installere programvare fra kilden er ikke så vanskelig som det høres ut som!
prosessen
Installasjonsprosessen for programvare som kommer med endelsene .tar.gz og .tar.bz2 er ikke alltid de samme, men vanligvis så er den slik:
$ tar -zxvf pakke.tar.gz (eller tar -jxvf pakke.tar.bz2)
$ cd pakkenavn
$ ./configure
$ make
$ su -c "make install"
Hvis du er heldig så har du pakket ut, konfigurert, kompilert og installert programvarepakken med de kommandoene ovenfor, og du trenger ikke engang å vite hva du gjør. Det er likevel lurt å se på installasjonsprosessen og forsøke å tyde hva de forskjellige tingene betyr. Og det er det vi skal gjøre nå.
pakke ut
Du har kanskje lagt merke til at pakken som inneholder kildekoden til programvaren har endelsen .tar.gz eller .tar.bz2. Dette betyr at pakken er et komprimert tar-arkiv, også kjent som en tarball. Når pakken ble laget, ble kildekoden og alle de andre nødvendige filene samlet sammen i ett enkelt tar-arkiv. Derfor endelsen tar. Etter å ha samlet alle tingene sammen i et tar-arkiv, så ble de komprimert med gzip, derfor .gz endelsen.
Noen folk ønsker å komprimere tar-arkivene sine med bzip2 i stedet for gzip. I de tilfellene der blir endelsen bz2. Du installerer disse pakkene på akkurat samme måte som med tar.gz pakkene, men du bruker en litt annerledes kommando for å pakke dem ut.
Det er ikke så viktig hvor du plasserer tarballene du laster ned fra internett, men jeg anbefaler å lage en spesiell katalog der du kan plassere nedlastede filer. I denne tutorialen vil jeg nå anta at du har alle dine nedlastede filer i en katalog som heter dls, som befinner seg i hjemmemappen din, og at brukernavnet ditt er jens. Men husk, dls er bare et eksempel, du kan plassere alle dine tar.gz og tar.bz2 programvarepakker i den katalogen som du selv ønsker. Så, du har nå en mappe ved navn dls i hjemmemappen din (/home/jens/dls), og har nettopp lagret en fil som heter pkg.tar.gz i den mappen. Etter å ha lastet ned pakken, så pakker du den ut med denne kommandoen:
$ tar -zxvf pkg.tar.gz
Som du kan se så bruker du tar-kommandoen med de korrekte opsjonene (zxvf) for å pakke ut tarballen. Hvis du har en pakke som er tar.bz2, så må du fortelle tar at dette ikke er et arkiv som har blitt gzip’et. Du gjør det ved å bruke j i stedet for z på denne måten:
$ tar -jxvf pkg.tar.bz2
Det som skjer etter å ha pakket det ut, avhengig av pakketypen, er at i de fleste tilfeller så vil en ny mappe med pakkenavnet bli laget. Den nye mappen plasseres i den katalogen som du befinner deg på i det du pakker den ut. For å være sikker på at mappen er der, kan du bruke ls-kommandoen:
$ ls
pkg/ pkg.tar.gz
Her ser du to gjenstander, mappen pkg/ og filen pkg.tar.gz. I eksempelet ovenfor så ser du at utpakkingen av pkg.tar.gz gjorde hva vi forventet, og laget en mappe med samme navn som seg selv. Du skal nå gå inn i den nye mappen ved å bruke cd:
$ cd pkg
Merk: Man kan ikke si dette nok ganger, men LES README og INSTALL filene før du gjør noe videre. Her står det instruksjoner om hvordan du skal installere ting, husk at ikke alle filer er like. Dette er gjerne et irritasjonspunkt når folk ber om hjelp, der de ikke har lest de viktige filene først.
konfigurasjon
Nå som vi er i selve pakke-mappen (og lest litt på README og/eller INSTALL filene), er det på tide å konfigurere pakken. Vanligvis, men ikke alltid (det er derfor du skal lese de filene), blir det gjort ved å kjøre configure-skriptet.
Du kjører skriptet med denne kommandoen:
$ ./configure
Når du kjører konfigurasjons-skriptet så trenger du faktisk ikke å kompilere noe ennå. configure bare sjekker systemet ditt og angir verdier til system-avhengige variabler. Disse verdiene brukes for å generere fil ved navn Makefile. Denne filen brukes for å generere den faktiske binære filen som kompilerer.
En også viktig ting å legge merke til er at det finnes spesielle brytere for å inkludere med visse funksjoner eller fortelle configure hvor du vil installere tingene. For eksempel, hvis du hadde ønsket å installere filene i mappen /usr/local/bin, så hadde du skrevet:
$ ./configure --prefix=/usr/bin
Du kan se de forskjellige bryterne til programmer ved å skrive:
$ ./configure --help
Iallefall, i det du kjører skriptet, vil du legge merke til at en hel del masse rar tekst kommer til å rulle nedover på skjermen din. Dette er normalt, og du burde ikke bekymre deg om det. Hvis configure finner en feil, vil den vise det på skjermen, og avsluttes. Men om ting skulle fungere slik de egentlig skal, og configure ikke klager om noe, så vil den avsluttes og ikke komme med noe mer.
kompilere
Kompilere er et pent synonym for ordet “bygge”. Og nå er det endelig på tide å bygge den binære filen, en kjørbar fil, fra kildekoden. Dette gjøres med følgende kommando:
$ make
Legg merke til at make trenger Makefile for å bygge programmet. Ellers vil den ikke vite hva den skal gjøre. Det er derfor at det er så viktig å kjøre configure-skriptet (og at det er vellykket), eller generere Makefile på en annen måte.
Når du kjører make vil du igjen se en hel del med rare beskjeder som fyller skjermen din. Dette er også ganske normalt, og også noe du ikke trenger å bry deg om. Dette steget kan ta noe tid, alt avhengig av hvor stor programmet ditt er og hvor rask maskinen din er. Hvis du utfører dette på en gammel maskin med en treg prosessor, så kan du nå benytte tiden til å hente deg en kopp kaffe, eller noe annet å drikke.
Hvis alt går slik det skal, så skal din kjørbare fil være klar til å kjøres. Det siste steget nå blir å installere programmet.
installasjonen
Det er endelig på tide å installere programmet. Når du gjør dette steget så må du være root-brukeren. Hvis du har gjort ting som din vanlige bruker (brukeren som ikke har root-rettigheter), så kan du bli root ved å bruke su-kommandoen. Dette vil spørre deg om root-passordet, så skal du være klar for å fullføre det siste steget.
$ su
Password:
#
Nå som du er root, kan du installere programmet med make install kommandoen:
# make install
Atter en gang vil du se noen rare beskjeder rullende nedover skjermen din. Etter at dette har stoppet; gratulerer, du har nå installert programvaren og trenger bare å kjøre den!
Fordi vi ikke endret på oppførselen til configure-skriptet, ble programmet installert i den standarde plassen. I mange av tilfellene så er det /usr/local/bin. Hvis /usr/local/bin (eller hvor enn programmet ditt installerte seg) allerede er definert i miljø-variabelen PATH, kan du kjøre programmet ved å bare skrive inn navnet på det.
Og en ting til. Hvis du ble root-brukeren med su, burde du bli din vanlige bruker igjen (det er lett å gjøre skade på systemet om man gjør dagligdagse ting som root). Skriv exit for å bli din vanlige bruker igjen:
# exit
exit
$
rydde opp rotet
Alle vil vel spare litt diskplass. Hvis dette er tilfellet så vil du vel kvitte deg med filer du ikke trenger. Når du kjørte make så lagde den en del filer som var nødvendige under selve kompileringsprosessen, men som er nyttesløse nå og som bare tar opp diskplass. Det er derfor du vil ønske å kjøre make clean:
$ make clean
Merk: Sørg for at du beholder din Makefile. Den behøver du til senere om du ønsker å avinstallere programmet og ønsker å gjøre det så “smertefritt” som mulig.
avinstallasjon
Det kan godt hende at du ikke likte programmet likevel. Å avinstallere programmer som du har kompilert på egenhånd er ikke like lett som å avinstallere programmer som du har installert med en pakkestyrer, som rpm.
Hvis du ønsker å avinstallere programvaren du kompilerte selv, gjør det mest innlysende; les litt. Les dokumentasjonen som kom med programvarepakken og se om det står noe om avinstallasjon. Hvis den ikke gjør det, kan du nå begynne å plukke hår fra hodet ditt.
Hvis du ikke slettet din Makefile, kan du fjerne programmet ved å kjøre make uninstall:tall som root:
$ su
# make uninstall
Hvis du ser rare beskjeder rull nedover skjermen din (men du er vel sikkert vant til dette innnen nå), så er dette et bra tegn. Hvis make begynner å spytte ut feilmeldinger, så sier det seg selv at det ikke er bra. Du blir da nødt til å fjerne programfilene manuelt (tro meg, det er slitsomt).
Hvis du vet hvor programmet ble installert, må du manuelt finne og fjerne de installerte filene og/eller mappen der programmet ditt ligger. Hvis du ikke vet hvor filene ligger, må du lese din Makefile (hvis du i det hele tatt har den fortsatt) for å finne ut hvor de ble plassert.